Emosjonsfokusert foreldreveiledning

Jeg er opptatt av at foreldreveiledning må fungere i virkeligheten. Det er én ting å lese om hvordan vi som foreldre kan møte barns følelser med ro, forståelse og tydelighet. Det er noe helt annet å stå midt i en situasjon der barnet er fortvilet, sint, urolig eller helt ute av seg – og selv kjenne at du ikke aner hva som er lurt å gjøre. Da er det ikke alltid så lett å huske gode råd eller teori. Noen ganger blir du rett og slett rådvill.

I foreldreveiledningen ønsker jeg å hjelpe foreldre nettopp i disse situasjonene. Sammen ser vi på hva som skjer, hva barnet kan ha behov for, hvordan foreldrene kan møte følelsene, og hvordan det samtidig kan være mulig å ivareta tydelighet, rammer og gode rutiner. Målet er ikke å finne den perfekte måten å være forelder på, men å bli tryggere på hva som kan være hjelpsomt i de konkrete situasjonene som oppstår i hverdagen.

Vi mennesker bruker fantasien vår hver eneste dag. Ofte går den med til å forestille oss det vi ikke ønsker skal skje – det vi gruer oss til eller bekymrer oss for. Som barn var det gjerne annerledes. Da brukte vi fantasien til å drømme, leke og se for oss ting som gjorde oss glade. Jeg kunne for eksempel fantasere om en verden der alt var laget av godteri – noe som kan virke absurd i voksen alder. Som voksne oppleves det ofte mer “fornuftig” å bruke fantasien til å forberede seg på det som kan gå galt. Samtidig kan dette være svært belastende for både kropp og sinn.

Når vi stadig ser for oss negative hendelser, produserer kroppen stresshormoner. Bekymringer om egen helse, om barna, om fremtiden eller om verden rundt oss kan sette i gang sterke stressreaksjoner – reaksjoner det tar lang tid for kroppen å hente seg inn fra.

Det motsatte er å bruke fantasien til å forestille seg det vi ønsker oss: det vi gleder oss til, det som gir trygghet, ro og glede. For mange er dette uvant, og det kan faktisk være vanskelig å få til.

I klinisk hypnoterapi jobber vi nettopp med dette. Vi bruker fantasien på en måte som styrker opplevelsen av tilstedeværelse, ro og indre balanse. Gjennom guidede indre opplevelser kan vi stimulere kroppens egen produksjon av “gode” signalstoffer, som for eksempel serotonin, og bidra til en mer harmonisk kroppstilstand.

Dette arbeidet foregår i en naturlig tilstand mellom våkenhet og søvn, der du fortsatt er bevisst, men samtidig mer mottakelig for positive indre opplevelser. Vi kan hente frem minner, skape indre bilder og oppsøke steder i fantasien som vekker gode følelser og ressurser.

De fleste av oss lengter etter det samme i et kjærlighetsforhold, selv om vi uttrykker det på ulike måter: å kjenne at vi er trygge sammen med den personen vi har valgt å dele livet med.

Å føle at den andre er der. At du blir tatt på alvor. At du ikke står alene når livet blir krevende. At det finnes et sted hvor du kan senke skuldrene og være deg selv, med alt du bærer på.

Det høres kanskje enkelt ut. Men for de fleste av oss er det noe av det vanskeligste som finnes.

For vi kommer ikke inn i et parforhold som blanke ark. Vi har med oss erfaringer, sår, forventninger og måter å beskytte oss på. Noen trekker seg unna når de blir redde. Noen blir sinte. Noen prøver å kontrollere. Andre blir stille og utilgjengelige. Som regel handler det ikke om at man ikke bryr seg. Tvert imot. Ofte handler det om at man bryr seg så mye at det blir vanskelig å stå i det.

Derfor handler parterapi sjelden bare om det dere krangler om.

Det handler som regel ikke om oppvaskmaskinen, svigermor eller hvem som skulle ha hentet i barnehagen. Det handler om det som ligger under:

• Er jeg viktig for deg?

• Ser du meg?

• Forstår du hva dette betyr for meg?

• Er du den personen jeg kan regne med?

Det siste spørsmålet låner jeg gjerne fra John og Julie Gottman, som gjennom flere tiår har forsket på hva som får kjærlighet til å vare. Både Berit og jeg har gått på kurs hos ekteparet Gottman. Jeg har også gjennomført opplæring for å bli sertifisert i Gottman-metoden, og mye av det vi har lært der preger måten vi arbeider med par på.

For i bunn og grunn er det dette de fleste ønsker å vite: Når jeg virkelig trenger deg – er du der?

Et oversettelsesarbeid

Mye av det vi gjør i parterapi kan minne om et oversettelsesarbeid.

Vi forsøker å forstå hva som egentlig skjer bak reaksjonene deres.

Hva beskytter du når du trekker deg unna?

Hva ligger bak irritasjonen, stillheten eller behovet for kontroll?

Hva er det du egentlig prøver å si når ordene dine kommer ut som kritikk, forsvar eller avstand?

Når vi klarer å oversette reaksjoner til behov og følelser, blir det ofte lettere å møte hverandre med litt mer varme og litt mindre forsvar.

Og av og til, når stemningen tillater det, også med et lite smil.

For vi mennesker er jo ganske pussige skapninger. Vi ønsker oss nærhet, men kan være forbausende kreative i måtene vi skyver den fra oss på.

Å velge hverandre

Parterapi handler først og fremst om å finne tilbake til et felles ønske om å velge hverandre.

Ikke fordi dere må være enige om alt.

Ikke fordi den andre skal dekke alle behovene dine.

Og definitivt ikke fordi noen av dere skal bli perfekte.

Men fordi dere ønsker å forstå hverandre bedre, og leve sammen på en måte hvor begge får være hele mennesker.

Jeg pleier å tenke på det som to trær som vokser ved siden av hverandre. De har egne røtter, egen stamme og trenger sin egen plass. Men de står nær nok til å gi hverandre ly, og næring nok til at begge kan vokse.